Kid’en: – Du liker bøker, gjør du ikke, tante?
Tante Rød: – Ja. Jeg er glad i å lese.
Kid’en: – Ja, jeg trenger litt hjelp. Vi skal skrive om en bok på skolen.
Tante Rød: – Så bra!
Kid’en: – Ja. Men jeg får ikke skrevet om sånne bøker jeg liker. Jeg spurte om jeg kunne skrive om ”Ringenes Herre”, den har jeg lest flere ganger. Men det fikk jeg ikke lov til, han sa at denne gangen måtte det være en ”skikkelig” bok. Hva er en ”skikkelig” bok, tante?
– Jo, det er en bok som tar livet på alvor. Som ikke bare er fantasi.
– Noe som har skjedd i virkeligheten, mener du?
– Nei, ikke i virkeligheten. Men noe som kunne ha skjedd.
– Ja; som hva da?
– Nei, det kan være mye. Oppvekst, skole, kamerater, møter mellom mennesker. Om kjærligheten, kanskje når kjærligheten tar slutt.
Farbror Blå: – Ikkje høyr på ho, gut. Ho likar berre kjedelege bøker. Utan fantasi.
Kid’en: – Å?
Farbror Blå: – Dei som er så oppteken av at bøker skal vere som livet, det er dei som ikkje lever, det. Dei som lever gjennom bøkene.
Tante Rød: – Liksom du er noe bedre. Du leser like mye du, som jeg.
Farbror Blå: – Dei bøkene eg les, har i det minste fantasi. Kva er vitsen med å skrive om ein traurig kvardag vi uansett ikkje slepp unna? Er det ikkje gale nok å vaske opp kvar dag, om vi ikkje skal bli tvinga til å lese om det i bøker ôg?
Kid’en: – Så da liker du ”Ringenes Herre”, du også, farbror? Så kult!
Farbror Blå: – Å nei. Slikt les eg ikkje.
Kid’en: – Men du sa jo du likte bøker med fantasi?
Farbror Blå: – Med fantasi, ja. Ikkje fantasy. Med y.
Kid’en: – Hva er forskjellen på det, da?
Farbror Blå: – Jau, fantasy, det er det same som eventyr, det. Det er ein helt som skal ut og gjere noko, ein god og snill helt, og så må han kjempe mot vonde ting, ei stund er helten i skikkeleg trøbbel, kanskje får han eit sverd på strupa, men til slutt går det bra, han vinn over det vonde, drep dragen, og alle lever lukkeleg. Det er fantasy.
Kid’en: – Og fantasi? Hva er det?
Farbror Blå: – Jau, fantasi er noko vi alle har, det er ei emne, og nokon er flinkare enn andre til å bruke denne emna. Viss du er flink, så klarer du å tenke ut noko ingen har tenkt før. Slik at det blir originalt, eller nytt, då. Det har ingenting med godt og vondt å gjere, fantasi ligg bortanfor moral.
Tante Rød: – Det kan du trygt si. Du liker jo bare bøker med blod og vold og grusomheter, forrående ting, det er jo ikke det vi må legge merke til i verden. Når jeg sitter under teppet i lesestolen, da vil jeg kose meg, jeg vil ikke bli minnet på det jeg ser på nyhetene hver dag.
Farbror Blå: – Ja, du likar eventyr, du ôg, flukt frå røynda. Nett som kid’en, men han les i det minste bøker der det skjer noko, der hovudpersonane gjer noko anna enn å klynke over daude foreldre og trasig oppvekst og bekymre seg over ungar og partner.
Tante Rød: – I en god bok kan du kjenne deg igjen. Det er det som er skikkeleg litteratur. Det er oppdiktet, men det er skrevet med slik innlevelse at det kunne handlet om deg. Du får den følelsen når du leser. Innlevelse, det er jo det som er fantasi, den gode fantasien.
Farbror Blå: – Du kid, du har jo hang til boka, som vi sa i gamle dagar. Kva er det du likar med bøker? Eg tippar at du ikkje tenker så mykje på følelser når du les?
Kid’en: – Jeg vet ikke. Det er vel; ja, de må være spennende. Det er jo det jeg liker. Jeg må liksom vite hvordan det går.
Farbror Blå: – Er det viktig for deg at du kan kjenne deg igjen?
Kid’en: – Men det er jo ikke; det skjer jo ikke her. Det skjer jo et helt annet sted. En annen verden, eller tid, da, som i Middle earth.
Tante Rød: – Men farbror da. Han er jo bare en kid.
Farbror Blå: – Så vi treng ikkje å bry oss om den oppveksande slekt, kva dei synes? Vi kan berre ignorere framtida, og den generasjonen som kjem etter oss?
Tante Blå: – Du vrenger på det jeg sier. Det er jo mange gode ungdomsbøker der ute, men vi kan ikke la ungdommene diktere kriteriene for voksenlitteraturen. Man må vite noe om livet før man kan sette pris på skikkelige bøker, og det gjør ikke ungdommer, de har jo akkurat begynt på livet. De er i livets vår, alt blomstrer, og alt er skjørt, man må ikke være for hårdhendt. Du kan ikke mene at kid’en skal lese disse rå, morbide eksperimentene. American Psycho, Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen og hva de nå heter, all denne elendigheten.
Farbror Blå: – Jau. Han har meir utbytte av å lese slikt, slike tydelege overdrivingar, enn såkalla truverdige skildringar av bittesmå nyansar i vaksenlivet. Veit du kva som skjer når ungdommane prøver seg på slikt? Hæ? Nei, det skal eg seie deg. Dei mistar interessa. Det er det dei gjer. Dei er ikkje dumme, ser du, dei er ikkje dummare enn at dei skjøner at det her, det er for kjedeleg. Så fortsett dei enten med fantasy, sklir over i krim, eller mest sannsynleg, for gutar, dei sluttar å lese bøker. Og det er din feil, tante, med dette maset om autentisitet. Og varme. Ei bok er faen ikkje eit koseteppe.
Tante Rød: – Nå kommer du med det macho-tullet ditt igjen. Det er jenter som liker å lese, det sier jo alle undersøkelser. Kan vi ikke da få lese om det vi er interessert i, og få lov til å kalle det bra? Vi er faktisk ikke interessert i psykopater og død, vi er interessert i livet, og vet du hvorfor? Jo, fordi vi lever. Vi er her, vi er nå, og vi prøver å gjøre det beste ut av det, vi er interessert i andre mennesker, de rundt oss, hva de tenker og føler. Men du, du hører jo ikke etter. Du lever i en barnslig guttedrøm. Gud hjelpe meg når du får barn selv, da skal du få se.
Kid’en: – Å. Jeg visste ikke at det var så vanskelig å si hva som er en skikkelig bok. Jeg tror jeg bare går opp på gutterommet og spiller dataspill, jeg.
